Før jobbet jeg deltid i en restaurant. Det var mye å lære og samtidig bevege hender og føtter. Blanding av ingredienser, bære tallerkener, huske oppskrifter. Det var veldig vanskelig, og på den tiden lo de ansatte jentene av meg og mobbet meg. Det er en morsom historie nå.
Jeg ser fortsatt på McDonald's og tenker at det er en jobb med betydelige vanskeligheter. Det kalles en "McJob" og blir av og til tatt lett på, som om hvem som helst kan gjøre det, og at det ikke har noen fremtid, Men i virkeligheten er det en jobb der både kroppen, hukommelsen og følelsene er involvert.
På den annen side, hva med ingeniørjobber i dag? Jeg føler at det ikke lenger er en **mac-jobb**. Jeg er stolt av jobben min. Men i virkeligheten er det maskiner som gjør 90 prosent av arbeidet, Og mennesker er bare "bindeleddet" mellom de to. I stedet for å skrive kode for hånd, skriver jeg instruksjoner med munnen. De ser på skjermen og klistrer instruksjoner på den som lim. Det er ikke lenger manuelt arbeid, men mer som et ritual for stemmestyrt inntasting.
Før i tiden, da man koblet sammen API-er og biblioteker, hadde man fortsatt sin egen vilje. Men med dagens AI-koding er selv dette abstraksjonsnivået i ferd med å forsvinne. Hastigheten til Cursor, Codex og Claude Code gjør dette tydelig. Den menneskelige hånden er ikke lenger med i spillet.
Så jeg tenker... **Don't fight.** Jo mer du prøver å slå AI, jo mer svekkes din egen effektivitet. Hvis du vil fortsette som ingeniør, må du holde jobb og hobby adskilt. Hold "skapergleden" utenfor jobben.
Likevel husker jeg tiden jeg tilbrakte med å jobbe med hendene i den restauranten. Følelsen av å "blande", "bære", "skynde seg" - det var mer som det, Jeg føler at det var en mye mer menneskelig jobb.