Jeg er i en park for øyeblikket. Da jeg jobbet som overingeniør, kom jeg sjelden til slike steder. Når jeg kom dit, var det for å leke med barna mine, eller for å leke på lekeapparatene, eller for et annet "formål".
Men i dag kom jeg bare. Uten grunn. Noe som er overraskende interessant.
Dette er Ibaraki. Det er ingen høye bygninger som i Tokyo, Osaka eller Kyoto. Himmelen er vid og stille. Biler høres, men de er langt unna. Lyden av insekter gir ekko, og fuglesang blander seg inn. Nok en gang innser jeg at man kan høre årstidene i Japan på lydene.
Å være her viser hvor "målrettet" jeg har vært. Fremskritt, mål, prestasjoner. Jeg opplever at hodet mitt er fylt av alt dette.
Men i skogene og parkene finnes det ikke noe slikt. For sammenligningsobjektet er ikke et menneske, men bare vinden eller et tre. Der finnes det ingen overlegenhet eller underlegenhet, ingen mening, ingenting. Bare det å være i live er nok.
Det er rart å si dette, men... Jeg føler at jeg lever bedre når jeg har glemt formålet mitt.